Go to blog 
En bror.
Tap av år som bare gikk.
Til deg Harald.
Begravelsen.
Sorgen hang igjen som
et ekko til smerten han bar på I brystet.
Minner satte han nå fra seg som krystallglassene I komoden.
Alt som stod I igjen.
Det luktet innestengt. Forlatt. Ja
Ensomheten, tenkte han. Flasken
Det tikkende vegguret.
Netter som hentet ham hjem til en seng som stod tom. Rusen. Stanken av lik
Han styrtet ned trappen.
Veggene slo tilbake.
Et ekko av tiden som kvelte
han langsomt I
Tidens Maskefall.
Han så taggingen og ordet.
Mutasjoner. Oppkast. Stanken.
Rev ordet ned fra veggen.
Hvor lenge tror du han har ligget her?
Aner ikke.
Politipatruljen hadde funnet en mann stiv på en benk. En av de mange som bare forsvant.
En uteligger I en kald by. En som tapte kampen mot kreften. Rusen. Smerten. En far uten barn. Og i Begravelsen. Hang Sorgen I igjen som et ekko til tiden. Ordet?
Maskefall.
Helt stille. Bare kloremerkene igjen I asfalten
Til minne om en fyr jeg kjente en gang. Harald. Han gikk fra oss ensom. Og mange med han.
Jarl Goli
19.02.2021
Ps. Skrevet uten smerte
og som min takk til en soloppgang
Maskefall.
38x54cm. Acrylic and ink with metallic.
