Go to blog 
En blå fugl
Hun tegnet en gang en fugl.
Og hun malte den blå.
Den fikk henge på dager
Som timer og sekunder
Som kom og bare gikk
På en stor himmel henger
Alltid blå fugler trygt
som gode minner.
Vinden lærte den å fly
Solen ga den varme vinger
Etter regnet som vi vet
Vasker alt reint
vasker også minner
av fedre
Som med tiden forvant
Langsomt
Vekk.
Tiden legger
krem på sår
Som ikke gror
Og så er alt bare
helt borte
Et sted ingen
Finner
Hun kunne fly høyt nå
Om hun selv ville. Over havet
Finne dype fjorder, kjenne store skoger
og lengte over høye fjell
Kunne hun selv fly
Det gode ville aldri forsvinne
I drømmen hun selv bar på
I sitt savn.I sorgen hun
Stengte
Ute
om hun selv bare ville
Hva var løgn og hva var sant?
De flyr høyt
Fugler som har vilje
De flyr langt også
Fugler
uten vinger
Uten fedre som griner
Når andre bare smiler
Vi vet jo nå
alle vi som er
Innestengte og redde
at hjerter kan fly.
Hun drysset hver dag
Nye diamanter
som små kyss
Til dager som kom
Og gikk
Timer ble år
Sekunder et liv
som stod alene
og lot alt
Som kom
være helt
Stille.
Vinger bærer
Fugler som flyr
Sammen med
drømmer
langt
Innover
Litt Langsetter
Og mye oppover
Mest
Bortetter
Som et bilde vi maler
Med hender.
Lag på lag.
For så å se lenger.
Jarl Goli
23.03.2021
